- Motivasjonen min gikk til himmels da jeg kom til et miljø der alle jobbet mot felles mål

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
runa-skuterud-na

- Motivasjonen min gikk til himmels da jeg kom til et miljø der alle jobbet mot felles mål

«Hadde jeg bare fått lov til å være en litt lubben unge, så hadde kanskje livet mitt sett annerledes ut» - mener Runa Skuterud.

Hun har elsket mat så lenge hun kan huske. Dette, kombinert med anlegg for å legge på seg, gjorde henne til det hun selv omtaler som et litt tjukt barn. Såpass har hun for lengst erkjent. Det var allikevel først på barneskolen, i møtet med kommentarene fra skolekamerater, bekjente, helsesøster, ja selv velmenende små antydninger fra familien, at tilstanden «glad i mat» endret status til «trøstespising».

Det skulle dessverre ta mange år, og kilo, før Runa endelig fikk hjelp til å bearbeide, og jobbe med sin indre balanse mellom mat og følelser. Et motstridig forhold som hun selv for lengst hadde forstått viktigheten av. Det skjedde i møte med OV-teamet hos Avonova rehabilitering på Helgelandsmoen.

Ubehagelige og sårende kommentarer har fulgt Runa gjennom oppveksten, og vondt ble til verre i takt med trøstespisingen. Skolehelsetjenesten skulle heller ikke vise seg å være til stor hjelp for henne. Overvekt var tema hver gang hun besøkte helsesøster - men kun som små stikk og kommentarer. Kostholdsveiledning og kartlegging av mulige, bakenforliggende årsaker var aldri tema. Det var heller ikke mental helse.

Runa vokste opp i trygge omgivelser. Hun berømmer sine foreldre for alltid å ha vært der for henne og gjort sitt aller beste. Samtidig ser hun at det å være forelder til barn med overvekt byr på utfordringer. - Man vil gjerne beskytte barnet sitt samtidig som man erkjenner behov for endring. Kommentarer må til enhver tid balanseres. Mine foreldre passet tidlig på hva jeg spiste – det måtte de. For meg virket dette dessverre mot sin hensikt, forklarer odelsjenta fra Skotselv.

Hun kan så vidt minnes å ha vært et aktivt barn. Dette ble det imidlertid brått slutt på. Samtidig som vekten økte, ble det stadig vanskeligere å henge på med de andre. Mestringsfølelsen uteble og de negative vektkommentarene ble stadig hyppigere og mer sårende. Resultatet ble et hatforhold til all fysisk aktivitet. Kjærlighet til mat ble trøsten.

«Når jeg ser tilbake, så har jeg ikke hatt noen store vanskelige livserfaringer foruten det som er knyttet til at jeg har vært overvektig», Runa Skuterud.

Runa kjente tidlig i livet på den vonde følelsen av å være annerledes. Hun ønsket så inderlig å være som de andre - allikevel fortsatte hun å overspise. På ungdomsskolen nådde vekten 100 kilo.

Det var også på ungdomsskolen at hun for første gang stiftet bekjentskap med Grete Roede, et bekjentskap som skulle vise seg å bli en gjenganger. Slankekuren resulterte i at hun gikk ned 18 kilo - for så å gå disse opp igjen like raskt. Neste gang var vekttapet 30 kilo, men også denne gangen endte det med sprekk. – Det finnes mange som lever godt og lykkelig med overvekt. Men for meg har ikke livet som overvektig vært noe gøy. Følelsen av å ikke møte forventningene fra omverdenen, har vært tung å bære. Mat ble alltid veien ut av disse tunge tankene.

 

En bønn om hjelp

Runa Skuterud førbildeRuna aksepterte aldri sin egen overvekt. Dette ble til slutt redningen. Hun både ønsket, og trengte hjelp. En grundig etterforskning førte henne til at konservativ behandling hos Avonova på Helgelandsmoen var løsningen. Hun ville mer enn å gå ned i vekt; hun trengte svar for å kunne gjøre en varig endring av livsstil og tankesett. Allerede i 2005 ba hun fastlegen om hjelp til å søke henne inn på behandling. Søknaden ble feilsendt og svaret uteble. Motivasjonen var ikke sterkere i ventetiden enn at hun nok en gang ga opp og gikk på nye sprekker.

Så, i 2015, sa det stopp. Astmaen hadde meldt sin ankomst, og knærne begynte å svikte. Nok en søknad om overvekstbehandling ble sendt. Denne gangen førte det henne til overvekstklinikken i Tønsberg, før hun endelig ble henvist til Avonova rehabilitering på Helgelandsmoen. Dit kom hun i april 2016. Vekten hennes hadde da nådd 138,8 kilo.

 

Mat og følelser

Først da Runa kom til Helgelandsmoen, så fikk hun hjelp til å håndtere og bearbeide det faktum at hun helt siden barndommen hadde misbrukt mat. Hun fikk hjelp til å anerkjenne sammenhengen mellom mat og følelser.

- Dette kan ikke forklares, men det skjedde noe med meg og min motivasjon umiddelbart da jeg kom til Helgelandsmoen. Det gjorde godt å være i et miljø sammen med mange andre som jobbet mot felles mål. Motivasjonen gikk rett og slett helt til himmels, minnes Runa. - Jeg følte meg trygg og tenkte ENDELIG. Endelig var ikke fokus lenger vekten min – det handlet om så mye mer. Jeg var heldig å ha en psykolog som oppfølger under hovedoppholdet, noe jeg tror bidro til at jeg i etterkant bedre lykkes med å håndtere dette med mat og følelser.

En god venn som støtter og forstår er viktig. Runa roser bestevenninnen sin opp i skyene; et vennskap som oppstod nettopp under behandlingsoppholdet på Helgelandsmoen. De fant hverandre i møtet med felles ønsker og mål. Motivasjonen i etterkant skulle imidlertid vise seg å ikke være den samme. - Jeg befant meg mentalt på et sted der motivasjonen var på topp, mens hun trengte noe mer tid på å forstå viktigheten av sammenhengen mellom mat og følelser, forteller Runa. – Mens jeg raste ned i vekt, gikk hun opp igjen. Allikevel stod hun fjellstøtt ved min side og heiet meg fram. Nå er det heldigvis hennes tur til å lykkes, og hun har gått ned 35 kilo. Nå inspirerer og motiverer vi hverandre.

 

Stå løpet ut

Runa snakker spesielt varmt om oppfølgingsukene – om det å stå løpet ut. Når det kanskje ikke går bra, så er det nettopp da man trenger det som mest. – Jeg tror at alle som har gjennomgått behandling for syklig overvekt, har hatt perioder hvor de føler på en skam over ikke å lykkes. Da er det viktig å ikke droppe ut. Det å komme tilbake i oppfølgingsukene, var for meg et sikkerhetsnett, som bidro til å at jeg beholdt fokus og motivasjonen oppe også i vanskelige perioder.

 

Livsstilsendring og økt livskvalitet

Runa så aldri for seg at hun skulle komme dit hvor hun er i dag. Hun er evig takknemlig for all den hjelp som hun har fått gjennom teamet på Helgelandsmoen. - Nå setter jeg meg stadig nye mål - ikke bare på vekt, men også på ting jeg kan utrette. De store målene kan imidlertid tidvis bli for overveldende, og da er det godt med delmål. Det er disse som gir fremdrift og opprettholder «driven». De gode verktøyene som vi lærer hos Avonova, er viktige å holde på. Evaluering er ett av dem. Det hjelper lite å sette mål og legge planer, uten å evaluere gjennomføringen. Når jeg ikke målet, så kan jeg spørre meg selv om hvorfor jeg ikke klarer å gjennomføre.

- Jeg har for eksempel alltid elsket å kjøre karusell. På et tidspunkt ble jeg så stor at jeg ikke lenger fikk plass i en karusellvogn. Den dagen jeg kunne klyve ombord i en karusellvogn igjen, står som et godt eksempel på måloppnåelse. Dette «boostet» både mestringsfølelse og motivasjon.

 

Fra inaktiv til toppturRuna Skuterud på fjellet

På Helgelandsmoen fikk Runa kjenne på en helt ny trygghet. Endelig kunne hun delta i aktiviteter uten å føle seg dum. Spinning ble raskt nummer én, før dansegleden ble vekket i en dansegruppe. Så kom overgangen fra et trygt miljø, til å skulle klare seg selv ute blant «alle de andre». - Jeg var blitt langt sprekere i løpet av oppholdet, men jeg hadde bare gått ned 18 kilo og var fortsatt en stor dame. Det ble mange og lange gå-turer før jeg endelig våget meg innenfor dørene på et helsestudio. Men det gjorde jeg til slutt.

I 2019 ble hun introdusert for friluftsliv og fjellturer. Interessen for toppturer ble vekket. Trolltunga, Besseggen og aktiv ferie med toppturer i Lofoten er alle på merittlisten. Ett av høydepunktene er den årlige fjellturen i regi av OV-teamet hos Avonova. - Gjensyn med andre i samme situasjon er både hyggelig og motiverende. Samtidig fungerer turen som et sikkerhetsnett og en fin måte å føle at jeg fremdeles har en fot innenfor, forteller hun entusiastisk.

Vi treffer Runa på jobb på Læringssenteret på Hønefoss, hvor hun er sosionom og jobber med flyktninger. Dette er en viktig jobb som hun vier mye av sin tid til. Med daglig pendling, blir det lite tid og energi til overs for trening. Som «nyfrelst» fjellvandrer, holdes formen ved like gjennom gå-turer. For fjellet lokker. Dét er blitt en viktig motivasjonsfaktor.

 

Veien videre

I september 2021 var fem års behandling over for Runa. Sin laveste vekt, 71 kilo, nådde hun sommeren 2018. I ettertid har vekten økt med 12 kilo. Det ser hun ikke på som noe nederlag - det store bilde tatt i betraktning. Kiloene er dessuten på vei av igjen. - Min beste støtte nå, er at ingen lenger kommentarer eller stiller spørsmål hvis jeg går opp noen kilo igjen. Jeg får lov til å eie dette helt selv. Frykten for å gå på vekten er for lengst borte, selv i de perioder hvor pilen peker feil vei. Da slår viljestyrken min inn.

- Vonde følelser kommer man ikke utenom. Takket være behandlingen, har jeg fått styrke til å kjenne på de vonde følelser – ikke rømme fra dem gjennom å spise. Dét sitter dypt i meg, og jeg føler meg trygg - dette kommer jeg til å klare.

Overvekt er gjerne en sammensatt utfordring. Forskning viser at det er gunstig at tiltak settes inn så tidlig som mulig. - Veldig mange trenger at noen strekker ut en hånd. Mitt håp er at fastleger forstår viktigheten av å følge opp syklig overvekt. Mange står i kø og venter på behandling. Min historie viser at man ikke har tid å miste. Hos Avonova rehabilitering på Helgelandsmoen står et faglig bredt team klare til å ta de imot.

 

Vil du motta nyhetsbrev med nyttige tips til deg som leder?